Marianne Heier
NATTSUBSTANS
14. januar 1506 ble skulpturgruppen Laocoön og hans to sønner funnet i en vingård i Roma. Dette dramatiske verket er hugget ut av en eneste stor steinblokk av kunstnerne Hagesander, Polydorus og Athenodorus fra Rhodos en gang mellom år 27 f. Kr og 68 e. Kr. Parisk marmor, tettkornet, skinnende snøhvit med gyllent skjær. Brutt fra nordsiden av fjellet på øya Paros, i øygruppa Kykladene i Egeerhavet for to tusen år siden.
Virgil forteller at den trojanske presten Laocoön forsøkte å advare sine landsmenn mot å ta imot den store trehesten som plutselig sto utenfor bymurene. «Stol ikke på grekerne, selv når de kommer med gaver!», skal han ha sagt mens han forsøkte å stikke et spyd inn i hesten for å vise at den slettes ikke var en vennlig og uskyldig gest, men snarere livsfarlig full av greske soldater væpnet til tennene. Dette forsøket på å gripe inn i skjebnen provoserte gudene, som hentet to enorme sjøslanger opp av havet for å drepe både Laocoön og de to sønnene hans. Trojanerne tolket den skrekkelige scenen som et tegn på at hesten var et offer til Minerva, og skyndte seg å hente den inn i byen for ikke å provosere gudene ytterligere.
Mitt skip er lastet med...
Skulpturen viser Laocoön og sønnene hans i selve dødsøyeblikket. Slangene vikler seg rundt de kjempende, anstrengte kroppene, holder verket sammen. De forvrengte ansiktene viser ingen antydning til ekstase slik vi er vant til fra kristen ikonografi. Den unge gutten som er kveilet inn av slangen er redd, den gamle mannen er bitt og lider voldsomme smerter, den lille gutten er i ferd med å dø. Gruppen har vært ansett som selve prototypen for representasjon av menneskelig lidelse.
Mitt skip er lastet med Skrekk. Smerte. Desperasjon, Angst, Panikk.
Mitt skip er lastet med Døden.
Eller, som Michelangelo kalte det: Terribilità. Hans sexy, døende slave er utenkelig uten Laocoön.
Da verket ble funnet hadde det vært ansett som forsvunnet i mange hundre år, men var godt nok kjent gjennom historiske beskrivelser til at Pave Julius II umiddelbart sendte sin arkitekt Giuliano da Sangallo og Michelangelo Buonarroti for å overvære, dokumentere og kontrollere utgravningene. Funnet avstedkom umiddelbart en strøm av studier, kopier og tolkninger. Effekten av denne skulpturen på tidlig moderne kunst er enorm. Laocoön landet som en sovende tidskapsel fra et annet univers, slo ned som en estetisk bombe. Dens voldsomme patos smittet over på renessansens roligere formspråk og dyttet kunsten mot barokken og moderniteten. Et pust fra dypet. ‘Renessanse’ betyr ‘gjenfødelse’, og funnet av den begravede Laocoön ble et emblem på revitaliseringen av klassisk kultur, renessansekunstens sentrale interesse. Laocoön er et brudd, et punkt der en rett historisk linje skifter retning, der lyset plutselig treffer et mørklagt hjørne og rommet endrer karakter. En swerve.
Skulpturen manglet imidlertid flere deler, blant annet den høyre armen til Laocoön selv. Michelangelo mente den åpenbart måtte ha vært bøyd bakover over skulderen for å løfte slangen vekk. Dette er logisk fra et teknisk, skulpturelt perspektiv, siden det gjør skulpturen kompakt og dermed mindre sårbar. Man kan også tenke seg at denne formen, uten utstikkere, ligger nært den opprinnelige steinblokken. Rafael mente derimot armen måtte ha vært strukket opp mot himmelen, mot gudene, som en desperat bønn, en siste, håpefull gest. Vatikanet, skulpturens eier, utlyste en konkurranse om å erstatte den manglende armen i 1510, og ga oppdraget til skulptøren Giovanni Montorsoli. Han som produserte en nærmest vertikalt utstrukket arm. Opp, opp, mot gudene. I tråd med kirkens budskap om håp fundert på et liv etter dette.
Nåde! Nåde! Nåde!
Det fins utallige kopier av Laocoön spredt rundt i hele verden. Kopien som står i Louvre har armen til Montorsoli, det samme har kopien i Hermitagen i St. Petersburg.
Hviler skulpturene i museene når lysene slås av og publikum går hjem? Sover de under jorden, i magasinene, glemt på loft og i kjellere? Og hva med alle de uoppdagede formene som fortsatt er fanget i stein?
I 1905 fant arkeologen Ludwig Pollak en arm i en haug løse marmorlemmer på et museumslager i Roma. Armen, med maksimalt bøyd albue, hadde spor og linjer i steinen som stemte overens med skulderen til Laocoön. Etter grundige undersøkelser ble Montorsolis vertikale, utstrukne arm byttet ut med den originale, bakoverbøyde armen. For Laocoön henvender seg ikke til gudene. Han strekker ikke armen opp mot dem. Hans siste, desperate gest er lukket i ham selv, skriket hans er stumt. Et evighetsglimt av døden. Eller kanskje en slags grunnleggende nøytralitet, en flathet der ingenting slipper inn eller ut, en nattsubstans som legger seg om ansiktet og klemmer til, lar deg glemme hva du heter, hvem du er, hvor du kom fra.
Stum, varm og fløyelsbløt.
Mitt skip er lastet med terribilità.
